CRALLÉ
Reisefotograf / Writer
jager essensen
Jegnfo@garycralle.com | Bilder og tekst © 2022 Gary Crallé | Alle rettigheter forbeholdt
Cartagena, Colombia
en autentisk opplevelse
Cartagena, Colombia
I slutten av mars 2021 økte reiseråd fra amerikanske og kanadiske myndigheter forColombiaskyldes først og fremst covid-19, men også potensiell vold i deler av landsbygda. I ettertid, min tur i 2020 tilCartagenavirker som en fantasi. Den største faren jeg møtte var strandselgere som ønsket å sladre meg med sololje. Jeg har bare opplevd turistområdene, så jeg kan ikke snakke for hele byen eller resten av landet.
Det var vår siste tur før den plutselige pandemiske nedstengningen, en ansporende beslutning midt på den kanadiske vinteren om å dra til et varmt sted vi aldri hadde vært. Illusorisk boble eller ikke, vi tok av fra Toronto med en billig fly + hotellpakke for å være turister i tropene.
Vi sjekket inn i det strenge 3-stjernersBe Live Opplev Cartagena Dubaihøyblokk påBocagrande hotellstripe. Hotellet hadde et Midtøsten-tema, komplett med karakteristisk dhow-formet front. Den elskverdige dørvakten, Jorge, hadde flyktet fra Venezuelas uro på jakt etter arbeid. Vi ble øyeblikkelige knopper for uken. Et høydepunkt på stedet var fantastiske panoramaer på taket av gamlebyen, havnen og omkringliggende hoteller og boliger. Hvis bare måltidene var like inspirerende.
I likhet med lokalbefolkningen, absorberte vi koffein på den nærliggende Juan Valdez Café, en av en liten kjede. Navnet er en start på noen gamle TV-reklamer som portretterer en ydmyk Juan og hans burro som frakter bønner til markedet. I disse dager har Juan til og med kommet seg til flyplassen med en kafé som serverer buzz ombord på flyet.
Strender var hovedtrekket for folk som kom til halvøya, men ikke så mye for oss. Vi suget til oss litt daglig vitamin D fra morgenstrålene, tok en svømmetur før lunsj og dro deretter på sightseeing. Dessverre mistet jeg en dag solbrillene mine til en useriøs bølge. Et sted er det en fisk som ser svømmende ut som Joe Cool.
Hver dag tok vi enten en 25-minutters spasertur eller tok en overfylt lokal minibuss (en chiva) til den historiske delen av byen. Om natten gjenlyder disse bussene med latinomusikk som garantert hindrer deg i å sove forbi holdeplassen din. Fra plazaen foran Iglesia de San Pedro Claver (skytshelgen for slaver) vil du se en klassisk utsikt over katedralen.
Kjøretøytrafikken er liten i den historiske delen og har en tendens til å bevege seg i en-hesters trav.
En utstilling av hatter i det sentrale markedet er toppet med en rekke Panama - mer enn passende, siden Panama grenser mot Colombia i nord. Fristende, men jeg motsto trangen til å bytte min trofaste Tilley for Panama-flott. I stedet kjøpte vi en pose kaffebønner av en dame i den lille butikken hennes. En annen leverandør oversatte for oss for å sementere avtalen. Bønnene viste seg å være det, men vi ga i det minste et lite bidrag til den lokale økonomien og internasjonale relasjoner.
Veggmalerier, noen ganske forseggjorte, fortrenger graffiti i det tradisjonelle nabolaget Getsemaní, rett over Parque del Centenario fra det sentrale historiske distriktet. Overalt blir hus i lommestørrelse omgjort til boutiquehoteller, restauranter og B&B.
Café del Mural er en kaffebar i Getsemani-området med en populær guidebok. De tilbyr smaksprøver, wi-fi og en kul stemning. Dessverre var spesialkaffen min overjord og for det meste slam. De skylder meg en.
Bryllup i katedralen avsluttes tradisjonelt med en spasertur gjennom gatene mens paret feires av en dansetrupp. Jeg ventet tålmodig utenfor dette øyeblikket.
Hvem kan nekte stille kyss fra en gatemime?
Vindsurfere glir forbi vollene på 11 km / 6,8 mil rundt gamlebyen.
Sen ettermiddagssol bringer frem byens oppussede kolonifarger.
Café del Mar på toppen av vollene i det gamle kvarteret er hot spot for ettermiddagsdrinker og utsikt over Bocagrande.
I mellomtiden, tilbake i Getsemani, begynner kvelden uten hastverk.
Når katedralen i det gamle kvarteret begynner å gløde, blander en livlig bar-/restaurantscene seg med samfunnsaktiviteter i Getsemani.
På rask tid har nabolaget gått fra narkotika og elendighet til å være moteriktig hipt.
Besøkende og byfolk fletter sammen sine daglige aktiviteter i shopping- og boligområder. Det er disse interaksjonene, på nært hold og personlig, som stemplet byen som autentisk for oss.
I gavebutikken ved siden av hotellet kjøpte vi en suvenir for å huske bussturene våre.
Jeg kan fortsatt høre musikken.
